Endelig

De siste to årene har mye handlet om lengsel. Etter å bli gravid (og så, to ganger, etter å bli gravid igjen), etter å se hjerteblink på ultralydskjermen, etter å kjenne bevegelse fra den elskede ukjente der inne i magen, etter endelig å få holde barnet i armene.

Nå er målet nådd og familien komplett, alt gikk bra, vi fikk oppleve å være to da vi gikk inn på fødestua, og tre noen timer seinere. Barnet trakk pusten for første gang, drakk melk for første gang, åpnet øynene og møtte blikket vårt. Alt jeg har drømt om og lengtet etter, ble virkelighet – og enda finere enn jeg kunne ha tenkt meg.

Det krevde massevis av mot og kjærlighet og krefter – men det var verdt det, med god margin.

Ventetid

Terminen nærmer seg. Det er fortsatt noen uker igjen, men jeg har født et friskt og sterkt barn tidligere enn dette. Knøttet i magen vrir og vender på seg, dulter og sparker. At tyder på at det er en frisk og sprek krabat. Jeg gleder meg over livstegn og gleder meg til fødselen og alt det som kommer etterpå. Bare av og til sniker panikken seg innpå og kaster seg over meg i et ubevoktet øyeblikk. Våpenet mot panikk er kunnskap. Jeg er blitt mer oppmerksom og skaffer meg på den måten kunnskap om hvordan dette barnet er, hva som er dette barnets rytme, hvordan dette barnet beveger seg. Og jeg leser og skaffer meg kunnskap om hva som er «normalt». Kunnskap som er tilgjengelig for meg, uten hjelp, uten videre, er gull verdt. Men i tillegg støtter jeg meg til sykehuset – neste uke skal jeg til ultralydsjekk, da får vi vite om barnet vokser bra og virker friskt.

Følelsene svinger – iblant lengter jeg etter å ha barnet trygt i armene, ute av magehiet, iblant nyter jeg å være gravid for siste gang. Som regel er begge tilstandene til stede samtidig. Men jeg merker at jeg kan gjøre enkle ting for å styrke de gode følelsene. Når jeg strikker babyklær, tenker på fødsel (og særlig når jeg husker de tidligere, veldig fine fødslene jeg har hatt), kjenner spark fra bjørnungen, da vokser tryggheten. Om noen uker er alt dette over, da begynner noe helt annet. Jeg prøver å gjøre hva jeg kan for at denne tross alt korte tiden skal bli god.

Enda en årsdag

Ett år, 365 dager. For 366 dager siden var jeg full av håp, jeg ventet på et barn jeg trodde skulle vokse i magen noen måneder til. Jeg ventet på de første små livstegnene, strikket, gledet meg. Men for et år siden i dag ble verden snudd på hodet.

Tida som fulgte, var kaotisk, slitsom, vond. På grunn av den sorgen, på grunn av annen sorg. Jeg lengtet tilbake til den forventningsfulle gleden, samtidig som det gjorde vondt å huske håpet. Etter hvert fikk jeg nytt håp og begynte å lengte framover, lengte etter noe ennå ukjent. Jeg lengtet etter å bli gravid igjen, etter å kjenne nytt liv vokse fram.

Nå har jeg et sprellende, sterkt barn i magen. Det er trygt for ham eller henne å bli født nå, i løpet av noen uker nå skal jeg tilbake til fødeavdelingen og – håper jeg – få oppfylt den drømmen jeg trassig holdt liv i da jeg var der sist: Det vonde skal ikke være det siste, en dag skal jeg føde et barn som puster, et barn som åpner øynene og møter mor og far og verden.

Dette svangerskapet har vært annerledes, det har vært skummelt, jeg har ikke alltid klart å forholde meg til det. Men mye har også vært kjent, kroppen har husket, jeg har gjenoppdaget gleden over gode nyheter, over den stadig tydeligere kontakten med den gåtefulle skapningen der inne. Nå vil jeg nyte disse siste ukene, nyte det å være gravid for aller siste gang, glede meg til fødsel.

Om en uke i dag er det et år siden sist jeg fikk vite at det ikke var nytt liv jeg bar på, men et knust håp. Tilfeldigvis er jeg akkurat nå tilbake der hvor jeg var da verden begynte å vakle. De siste dagene har jeg bodd på det hotellet jeg bodde på den søvnløse natta da jeg oppdaget at jeg hadde en blødning. Jeg har gått forbi kafeen der jeg spiste frokost og fikk tilbake hvilepulsen etter at jeg hadde vært på sykehuset og fått høre det bitte lille hjertet slå der inne. Jeg har gått forbi butikken der jeg kjøpte bind da jeg plutselig begynte å blø masse samme ettermiddag, forbi drosjeholdeplassen hvor jeg i panikk kastet meg inn i en bil og ba om å bli kjørt til sykehuset. I morgen skal jeg tilbake til flyplassen og ta samme turen som jeg gjorde etter at jeg var blitt avvist på sykehuset, da dro jeg hjem til min egen by, mitt eget sykehus, min egen fødeavdeling mens jeg strikket og gråt og ba.

Den gangen lengtet jeg etter å kjenne det gåtefulle vesenet røre på seg, jeg prøvde å få kontakt, ventet på livstegn. I stedet måtte jeg la kroppen støte ut en ørliten, myk, varm og stille skapning. Nå er magen stor og stram og full av noen som vrir seg og dytter og sparker. Han eller hun kan trygt bli født, selv om det er best om det drøyer noen uker til, aller helst to måneder. Jeg gleder meg over å kjenne bevegelsene, så mange forskjellige – rytmisk dunking når barnet hikker, kiling som antakelig er fra hender eller føtter, dunk når knøttet strekker seg – men jeg lengter også etter den dagen da dette er over, da jeg får møte barnet og holde det i armene.

Det blir lenge til neste gang jeg sjekker inn på dette hotellet. Og da skal den lille bjørnungen i magehiet ha blitt en smårolling som må bli hjemme med pappa.

Sov søtt!

God søvn og nok søvn er alltid viktig, men for gravide blir søvnbehovet ofte helt absurd. De første ukene er det mange som føler seg halvveis bevisstløse det meste av tiden, så går det som regel bedre en del uker, men mot slutten av svangerskapet dukker trøttheten ubønnhørlig opp igjen. Fint, da, at det finnes så mange gode søvnråd …

Selv pleier jeg å sove på magen. Av naturlige grunner blir det vanskelig etter hvert. Å sove på ryggen er strengt forbudt de siste ukene av svangerskapet, for da kan man få trøbbel med vena cava. Altså må man sove på siden, og det er to å velge mellom. Å ligge på høyre side skal visstnok hjelpe mot halsbrann, som kan være plagsomt i tredje trimester. Men  venstre side er likevel riktig valg (selv om man skulle bli liggende våken på grunn av halsbrann), for å ligge på venstre side er bra for blodsirkulasjonen og kan til og med redusere risikoen for dødfødsel.

Da skulle man jo tro alt var greit – sideleie på venstre side. Men svangerskapets siste stadium byr på flere utfordringer, som ødemer og tette luftveier. For å unngå hevelser i beina er det lurt å sove med føttene høyt. Problemer med tett nese kan avhjelpes ved at man ligger med overkroppen hevet. Hver gang jeg ligger og prøver å tenke ut en optimal sovestilling (en slags vridd ball, liggende på høyre og venstre side samtidig, med føtter og hode klappet sammen), blir jeg så forvirret at jeg … sovner. Heldigvis.

På terskelen til tredje trimester

I alle bøkene står det at det andre trimesteret er det beste, det er da svangerskapsplagene slipper taket og man kan føle seg litt som seg selv igjen før magen blir kjempestor og alt kjennes tungt i tredje trimester. Kanskje har det vært sånn for meg også før, men denne gangen har ordet «andretrimesterabort» og minnet om et ørlite knøtt som ikke fikk leve, fått andre trimester til å kjennes som en farlig tid. Jeg har brukt så mye krefter på å kjenne etter livstegn, lengte etter milepæler for levedyktighet, følge med på statistikker for overlevelse.

Nå går jeg snart inn i tredje trimester, og det virker som smulere farvann. Hvis kroppen min svikter og driver bjørnungen ut fra hiet før våren kommer, kan han klare seg helt fint likevel. Og er det stille i magen når jeg kjenner etter, er det bare å dulte borti knøttet, så får jeg svar.

I dette svangerskapet betyr tredje trimester fritt utsyn, fri pust, frihet fra panikken. Jeg kan tenke framover, glede meg til fødsel, se fram til å bli kjent med dette barnet. Og samtidig kan jeg nyte nået, nyte det å være gravid, glede meg over dulteleken med den navnløse, hemmelige der inne. Jeg lengter etter å møte den som gjemmer seg i magehiet, men i tredje trimester må tiden gjerne bevege seg langsomt …

23 uker

Barnet i magen spreller og dulter. I flere uker har jeg hatt for vane å legge meg ned et kvarter i ny og ned for å kjenne etter. Til å begynne med måtte jeg alltid vente litt, av og til gi magen et dytt for å få en reaksjon. Nå veier visst knøttet omtrent en halv kilo, og venting på livstegn trenger ikke lenger å være en egen post på programmet. Mens jeg sitter og jobber, går tur, står i kø eller prater i telefonen, får jeg rett som det er en liten hilsen. «Hei, mamma! Jeg er her! Du har vel ikke glemt meg?»

Nå har jeg også passert en viktig milepæl: Jeg er over 23 uker på vei, og barnet kan overleve om det skulle bli født nå. Jeg håper naturligvis at bjørnungen holder seg trygt i hiet i tre-fire måneder til, men det er godt å vite at den har en sjanse allerede – og at den sjansen blir bedre for hver dag som går. Snart skal jeg ta fram strikkepinner igjen …

Livstegn!

For en ukes tid siden la jeg meg for første gang ned for å prøve om jeg kunne merke noe til den lille bjørnungen i magehiet. Og sannelig – etter en stund kjente jeg en bitte liten krafsing helt nede ved symfysen, et eller annet bitte smått som kilte meg innenfra. Kunne det virkelig være sant? Var det de første livstegnene fra knøttet der inne?

Det å få kontakt med barnet i magen er virkelig et stort sprang, et viktig skritt framover på veien mot mer tillit, mer håp, mer tro. Etter et mareritt om spontanabort en natt gikk jeg på kjøkkenet og tok et glass juice, så la jeg meg igjen og ventet. Og knøttet svarte med forsiktige dult. Lettelsen er vanskelig å beskrive.

Takket være denne første kommunikasjonen var ultralydkontrollen forrige fredag heller ikke så skummel. Denne gangen var det en jordmor som skulle undersøke meg, og hun tok seg god tid til å fylle ut forskjellige skjemaer. Jeg lå der på benken og tenkte: «Bare skriv, du. Det haster ikke. Jeg har et levende barn i magen.» Og for første gang kunne jeg forventningsfull vende blikket mot skjermen som henger i taket, jeg visste at jeg skulle få se hjerteblink og bevegelser.

Nå er jeg nesten 17 uker på vei, jeg er forbi det punktet da det gikk galt sist. Alt ser bra ut. Jeg kjenner bevegelser. Hver for seg og til sammen fullstendig fantastisk. Jeg har hatt en uklar tanke om at bare jeg nådde hit, ville jeg bli rolig og trygg og glad. Likevel kjenner jeg meg ikke helt trygg, ikke helt klar for å fortelle hele verden om det barnet vi håper å få. Men jeg merker at de gode følelsene tar stadig mer plass. Det er ikke en bryter som kan vippes over, det er noe som vokser langsomt og gradvis fortrenger frykten. Det som vokser sakte, blir sterkt og tåler mye. Panikken lurer fremdeles i skyggene, men jeg tror ikke den kan få makt over meg like lett nå lenger. For hver dag som går, blir det mindre plass til det skumle og vonde.

Årsdag

I dag er det et år siden vi var på ultralydundersøkelse og fikk se at knøttet som skulle ha sprellet omkring i livmoren, lå livløst og urørlig, stille som porselen. I morgen er det et år siden Cytotec satte en stopper for det svangerskapet.

Nå venter jeg utålmodig på livstegn fra et vitalt og aktivt foster som jeg flere ganger har sett vinke og sparke på de kornete ultralydbildene. Samtidig er jeg livredd for at heller ikke dette knøttet skal klare seg, for at kroppen min ikke skal greie å ta vare på det gåtefulle vesenet som gjemmer seg der inne. Jeg trenger stadige bekreftelser, særlig i denne perioden – det er for tidlig til å kjenne barnets bevegelser, og jeg er på vei inn i de samme svangerskapsukerne som jeg var i da jeg mistet i vår. Jeg var hos jordmor i forgårs (kontroll som var avtalt lenge før onsdagens blødning og sykehussjekk), og de superraske hjerteslagene fra den lille bjørnungen der inne i det mørke hiet er en av verdens vakreste lyder.

Med den ørlille, blikkstille halvmånen vi mistet i fjor, fikk jeg aldri oppleve hverken hjerteslag eller bevegelser. Jeg håpet så inderlig, og det gjorde forferdelig vondt da håpet ble knust. Nå konsentrerer jeg meg om det nye håpet, men akkurat i dag vil jeg også minnes. Og dessuten stanse opp ved at det barnet jeg bærer nå, aldri ville vært her om det andre hadde fått leve.

Utenlandsk yuccapalme

Jeg vet ikke om det er påbudt med yuccapalmer på venteværelset på svangerskapspoliklinikker i alle verdens land, men i dag har jeg i hvert fall hatt god tid til å studere et eksemplar av arten på et sykehus i et europeisk land jeg for øyeblikket oppholder meg i.

Etter en løpetur i dag morges hadde jeg en liten blødning. Jeg prøvde å snakke meg selv til fornuft. Bare bitte litt blod, rett etter en fysisk anstrengelse, ingen smerter … Men alle alarmsystemer blinket og pep, «vente og se» var ganske enkelt ikke noe alternativ. Heldigvis var det ordnet med en fastlege jeg kunne gå til (jeg er på jobbreise), og heldigvis hadde legen «åpen time» akkurat da, så det var bare å spasere rett bort. Den veldig rolige, fine og forståelsesfulle legen undersøkte meg og henviste meg til svangerskapspoliklinikken. Der satt jeg og ventet – og kikket på yuccapalmen, og ble sannelig også tilbudt te og kaffe – og så var det min tur.

Opplegget her er annerledes enn i Norge, gynekologen hentet meg selv på venterommet. Hun spurte litt om blødningen og om tidligere svangerskap, og så fikk jeg sette meg på benken. Ultralydapparatet durte, en velkjent lyd etter hvert. Jeg stirret på gynekologens ansikt og grudde meg til å høre henne si «beklager, men …» I stedet var hun stille en stund, rynkede bryn, jeg panisk – og så vred hun på skjermen og ba meg se. Der blinket det vesle hjertet i vei, alt så fint ut.

Jeg er glad og lettet – og utrolig sliten. Men jeg lurer også på når panikken, den plagsomme blindpassasjeren, skal mønstre av. I det siste har jeg følt meg ganske rolig, men det skal altså fremdeles så lite til før angsten raser gjennom kroppen. Nå er jeg naturligvis også på omtrent det tidspunktet i svangerskapet da det gikk galt sist – kanskje klarer jeg å sparke panikken over bord hvis alt ser bra ut på kontrollen i slutten av neste uke? Eller etter ordinær ultralyd i månedsskiftet?

Jeg elsker dette barnet. Jeg vil så gjerne glede meg. Foreløpig får jeg nøye meg med å håpe og tro.