For nøyaktig trettifem år siden var jeg et lite foster og sprellet i en trygg livmor. Hørselen min var nettopp begynt å fungere, og den første lyden ørene mine fanget opp, var mors rytmiske hjerteslag.
For noen dager siden satt jeg og holdt mor i hånden mens hun strevde med å puste. Jeg satt hos henne da hun måtte gi opp, da pusten stanset og hjertet sluttet å slå. Mitt livs første lyd har stilnet for alltid.
Et barn man venter på, er. Samtidig som det skal bli. Og alle tankene om framtida knytter barnet i magen til livet her og nå. Når det viser seg at den framtida ikke kommer, er det akkurat som om den tida man har hatt, også går i stykker. Jeg vet at jeg gledet meg, men jeg kan ikke huske det. Jeg tenker tilbake og ser for meg hvordan jeg satt og pratet om babyen – jeg vet at jeg smilte og lo og tenkte glade tanker, men nå kan jeg ikke kjenne det. Men jeg har et håp om at det gode ved den tida vil komme tilbake til meg, at jeg skal kunne huske og kjenne de gode følelsene.
Nå er det en annen framtid vi drømmer om. Fortsatt ser jeg for meg et barn til i den framtida, men nå har jeg ikke et ekte, levende barn som spreller og vokser i meg. Jeg kan ikke glede meg ennå, men jeg kan håpe. Og det jeg håper på, er at kroppen min enda en gang vil ta imot et spirende liv, at livmoren denne gangen skal være en trygg hule og beskytte det elskede barnet. Jeg håper at et nytt knøtt vil få sjansen til å vokse seg stort og sterkt. Jeg håper at jeg skal få komme inn på fødestua med forventning og glede. Jeg håper at neste gang jeg får melk i brystene, skal jeg ha et barn som trenger den melka.
Før jeg blir gravid igjen, er det en ting jeg må avslutte. Da jeg var gravid, strikket jeg en bitte liten babybody. Den ble et slags symbol på hva vi ventet på, den gjorde barnet i magen mer konkret og virkelig for de som skulle bli storesøsken. De første dagene med tom livmor gråt jeg mye med den bodyen i hendene. Nå har jeg lagt den i skapet. Hvis jeg får et barn til, skal jeg ta den fram. Men mens jeg var gravid, strikket jeg også på et teppe. Jeg strikket mens jeg gledet meg til å holde barnet i armene. Jeg strikket mens jeg satt vettskremt på flyet hjem og gråt og tryglet barnet om å bli hos oss. Jeg kommer aldri til å kunne strikke det ferdig til et småsøsken, minnene er for vonde. En stund lurte jeg på å kaste hele greia, men så fikk jeg et godt forslag. Og nå strikker jeg videre, men gjør teppet litt mindre enn jeg først hadde tenkt. Når det er ferdig, skal jeg ta det med til sykehuset. De som jobber der, kan gi det til en prematur baby som ingen har rukket å strikke noe til. På den måten blir strikketøyet til noe bra, samtidig som det forsvinner ut av mitt liv. Og hvis jeg blir gravid igjen, skal jeg kjøpe nytt garn …
Det er gått én måned siden jeg lå i en seng på fødestua og ikke klarte å tenke annet enn: “Dette kan ikke være siste gang jeg er her!” For å holde ut det som skjedde, måtte jeg klamre meg til håpet om at jeg en gang skal tilbake – for å føde et barn som puster og skriker.
Siden da har mye av hverdagen handlet om savn. Jeg lengter sånn etter det bitte lille livet som sprellet og vokste og trivdes i meg. Jeg lengter etter gleden, forventningen, håpet. Det er andre ting i livet som er fryktelig tunge akkurat nå – svangerskapet slo en sprekk i det og slapp lyset inn.
Jeg har jo levende barn, de gir meg masse lys og glede. Men det er sårt at de ikke fikk bli storesøsken denne gangen heller. Treåringen sa nettopp: “Jeg er bestevenner med babyen vår.” Etter en tenkepause la hun til: “Men bestevenner skal ikke være døde!” Det er vanskelig å være uenig, men vi som er voksne, vet at både bestevenner og foreldre kan dø. Jeg skulle ønske barna mine hadde fått bli litt eldre før de trengte å erfare at livet – og døden – er akkurat så brutalt iblant.
Da jeg ble gravid for første gang og var vettskremt et par måneder før jeg til slutt mistet, ble alt fullstendig svart etterpå. Noe av det vondeste var alt mørke og gørr som jeg plutselig oppdaget at fantes i meg. Jeg jobbet et sted hvor det (slik jeg husker det) myldret av friske, lykkelige gravide. Og mitt eget skjulte raseri når jeg hjalp dem med det de skulle hjelpes med, skremte meg.
Nå sitter jeg her med tom livmor enda en gang, håpet om et seinsommerbarn ble knust. Denne gangen var fallet større fordi jeg hadde følt meg så trygg. Jeg hadde sett et levende, nydelig knøtt på ultralydskjermen og trodde på at jeg skulle få holde det barnet i armene mine om noen måneder. Sorgen og savnet river og sliter. Men noe veldig viktig er helt annerledes.
Nå – som da – kjenner jeg flere gravide. Nå – som da – var jeg gravid med termin omtrent samtidig som en god venninne. Men nå – helt annerledes enn da – kjenner jeg i hele meg hvor godt det er at andre er gravide og friske. Det er så godt at det jeg vet i teorien – at det er mulig å få et friskt, levende barn – også er synlig omkring meg. Den gravide bærer på et barn, men hun bærer også på et håp. Sitt håp – og vårt.
Det er gått to uker siden en av de skumleste nettene i mitt liv. Den begynte bra – jeg la meg ganske tidlig i den gode hotellsenga og så fram til en natt med uforstyrret søvn. Før jeg sovnet, prøvde jeg å få kontakt med knøttet i magen – jeg dyttet borti livmoren i håp om å kjenne noen dult til svar. Tjuefire timer senere lå jeg på en undersøkelsesbenk på fødeavdelingen hjemme og leste de dårlige nyhetene i et alvorlig legeansikt.
Tilfeldigvis er jeg tilbake på det samme hotellet nå. Nå er livmoren tom, i stedet har jeg melk i brystene. Meningsløs melk som ingen har bruk for. Jeg har grudd meg til å komme hit, jeg var redd for å få det samme rommet som sist, jeg gråt ved tanken på den siste kvelden jeg var glad, forventningsfull og gravid. Men på veien hit fant jeg plutselig ro. Frykten forsvant, og det jeg allerede hadde tenkt, men ikke klart å tro på, kjentes sant og riktig: Det er bare et rom.
Ingenting kan forandre det som har skjedd. Men jeg vil huske de fine tingene. Lengselen etter livstegn fra den lille i magen var en fin ting. Gleden var fin, håpet var fint, det var fint å strikke et bitte lite babyplagg. Etter den skumle natta var det fantastisk å høre sterke klare hjerteslag fra mageboeren.
Nå gjør det vondt å tenke på det vakre og gode, nå vet jeg hvor vondt og galt det ble etterpå. Men likevel må jeg tviholde på de gode minnene – de er alt jeg fikk ha sammen med dette barnet.
Jeg skjønner meg ikke alltid på Henrik Ibsen. “Skaldskap læres ikke”, skriver han, “Jeg fik Sorgens Gave, saa var jeg Skald.” Jeg har også fått denne uvelkomne gaven, men den gjør meg ikke til dikter. Tvert imot synes jeg ordene svikter meg. Men kanskje har jeg det litt som skalden Jatgeir i det at jeg ikke kan slutte å prøve. Jeg prøver hele tiden å sette ord på det jeg har opplevd, jeg går og fører lange samtaler med meg selv i hodet, jeg prøver å skrive, jeg skriver og stryker og kaster og krøller sammen.
Jeg vet av erfaring at sorg også kan bli til noe viktig og vakkert i livet. Jeg vet at det ikke alltid vil gjøre vondt slik som nå. Det vil komme dager da jeg kan huske det lille krypet som ikke fikk leve, uten at det hugger til i hjertet, uten at halsen snører seg sammen og tårene renner. Jeg kommer alltid til å huske hvor redd og fortvilet jeg var, men nå er det fremdeles slik at jeg kjenner det på nytt hver gang jeg tenker på det. De skarpe kantene kommer til å slipes bort, livet og hverdagen kommer til å bli som før igjen. Eller – aldri som før, jeg kommer aldri til å bli den samme som jeg var. Men jeg kommer til å få fast grunn under føttene igjen.
Stig Sæterbakken var kanskje enig med skalden Jatgeir. I hvert fall sier hovedpersonen i Gjennom natten noe som likner: “Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.” Hvor gjerne skulle jeg ikke hatt ingenting jeg skulle ha sagt!
Det gjør så innmari vondt å våkne om morgenen. Hver dag må jeg innse at det faktisk har skjedd, hver dag er sorgen ny og overveldende. Søvnen er barmhjertig, jeg slipper å drømme, men så våkner jeg til et mareritt som er virkelighet.
